Dagene går så fort fremover, og nå er jeg litt klar for det også. Jeg vil at eksamen skal bli ferdig, jeg vil at sommeren skal komme og når det er tid for høst er jeg ganske klar for den og.

1. Spiste frokost på farmor sin terrasse.

2. Katrine kjørte meg til Solastranden.

3. Råning på høyt nivå. Everybody Fuckslalalalalala. (tog du an?)

4. Utsikten fra Ida og meg sin "faste" stein på stranden.

5. Verdens beste Ida på verdens fineste strand.

6. Så dro jeg til Oslo hvor kirsebærblomsten var i full blomst.

Nå ligger jeg slakta på sofaen etter altfor mye sushi og ser på Melodi Gran Prix. Imorgen er det en ny Oslodag med lesing og parkgrillings. Det er ikke verst, slettes ikke verst! Det eneste dumme er at jeg har lyst på sjokolade, noe jeg selvfølgelig ikke har i hus, og alle butikkene er stengt.

Det ble onsdag og det var hoppende god stemning da Margit hadde invitert Marthine og meg med til hytta sin på Foten i nærheten av Fredrikstad.

Margit stilte også opp som frisør og sørget for at vi var flettefine alle dagene.

Men det var ikke bare kos, fordi formålet på hytta i tillegg til å ha det moro var å få lest litt til eksamen. Når vi leser om sykdommer innser vi at det er bra å forebygge for å forhindre dannelse av forkalka årer.

Derfor innimellom brownies, is og mye annet god mat var det godt at..

Alma var med! Hun sørget for å holde oss i mosjon med å si klart ifra når det var på tide å bevege oss ut.

Dette gjorde at humøret holdt seg på topp ute på tur og hjemme under lesingen.

Vi fikk også fylt på med energirik mat.

Utrolig takknemlig for at jeg har blitt kjent med så flotte jenter!

Noen bilder fra vorset jeg hadde på hybelen før blålysfesten forrige tirsdag.

Hvis du ikke allerede har gjort det synes jeg du skal sjekke ut Bastille på Spotify. Har egentlig bare hørt et par sanger, men de ligger allerede godt an til å bli en sommerfavoritt hos meg.

Jeg dro tilbake til Oslo idag morges og har allerede rukket å bestå siste arbeidskravet før eksamen, bli litt solbrent, gi litt blod, testet ut bysyklene og drukket kaffe i parken med Kathinka. Det er et travelt liv, og jeg liker det. Imorgen er det jobb og på onsdag drar Margit, Marthine og meg til Fredrikstad for å lese til eksamen på hytta til Margit. Det er nesten sånn at jeg gleder meg til å lese til eksamen, og det lover jo godt for motivasjonen sin del.

For en uke siden tok jeg bussen sørover mot Porsgrunn hvor verdens beste minstesøster går på folkehøyskole. Der var det åpen dag og jeg fikk treffe henne og fantastiske bestemødre og flotte foreldre. Det var et deilig avbrekk fra storbyen sitt tjas mas og medikamentregning.

Frem til onsdag var det nemlig medikamentregning i fokus, og jeg var ikke den eneste som fikk dose, styrke og mengde litt opp i halsen. Heldigvis var det fint vær ute og arbeidet lønnet seg. Uten at jeg kan si det med 100% sikkerhet, ser det nemlig ut til at jeg har greid å bestå prøven. Etter prøven var det rett på opplæringsvakt, og jeg har nå endelig også greid å få en ekstra inntekt i Oslo.

Etter jobb igår gikk jeg innom postkassa og da venta det seg en hyggelig overraskelse. Benedikte hadde nemlig sendt meg tegning/brev noe som var en helt fantastisk avveksling fra regninger og sånn andre ting som detter ned i postkassen fra tid til annen. Iløpet av året har jeg fått hilsener fra Julie, Guro, Ida, Naina og Mona også og jeg blir varm om hjertet over at folk tar seg tid til å gjøre en sånn hyggelig gest som virkelig lyser opp hverdagen.

En annen ting som lyser opp hverdagen utenom min neongrønne ansiktsmaske er den nye yndlingsdesserten min (kjeks, blåbær, bringebær, hakka sjokolade og kirsebæryoghurt). Jeg sitter stappmett foran tven og skratter høyt av idol. Dagen har blitt brukt til et skoleprosjekt før Margit, Marthine og meg gikk ned til sentrum og tok en kopp kaffe. Vi var også innom Expert ettersom Marthine presterte å ødelegge telefonen sin. Det er lenge siden jeg har vært så fnisete, kan ha en sammenheng med at min nye frokost består av fulgefrø, men jeg kvitrer virkelig, så mye at mannen i kassa på Expert spurte om Marthine og meg kunne stå hos han resten av vakten fordi han ble i så godt humør ellernoe sånt. Han var svensk, vanskelig å forstå noen ganger.

Imorgen er en ny dag med jobb og jentekveld hvertfall. Jeg liker livet jeg altså, på tross av at frykt for at mitt ufokuserte alterego skal vippe eksamenskarakterene litt vestover. Så søndag skal jeg begynne.. Jeg er bare sykt dårlig til å fokusere på flere ting på en gang. Litt sånn imse vims enkeli.

Jeg har blandede følelser når det kommer til teknologien og dens litt for store innpass i dagens samfunn. Jeg kan bli frustrert over hvordan meg selv inkludert bruker altfor mye tid til å sjekke facebook, instagram og snapchat istedet for å være tilstede der jeg er fysisk. Samtidig elsker jeg hvordan jeg alltid bare er et tastetrykk unna en vennlig stemme. Hvordan pappa kan fortelle meg om verdien av penger, mens han luker i hagen og jeg vandrer nedover Karl Johan. Hvordan jeg kan få delta litt halvveis i Benedikte sin Frida Kahlo-tegning-overrekkelse til Ida per telefon. Hvordan Ine og meg kan snakke mens vi begge lager mat, eller hvordan Guro og meg kan sitte i hver sin leilighet på hver sin side av landet og oppdatere hverandre, mimre og planlegge fremtiden, før jeg legger på og mamma ringer for å ønske meg lykke til på eksamen og en god natt med søvn før. Selv om teknologien på ingen måte kan erstatte den fysiske tilstedeværelsen av et annet menneske er det noen ganger vanvittig fint å kunne delta i andres liv litt fra avstand også.

Aprilværet er variert, bare idag har det vært surt som den kaldeste høstdagen og varm som en tidlig sommerdag. Men jeg henger fortsatt med, løser matematikkoppgaver og krysser fingre og tær at jeg er en av de heldige som består prøven på onsdag. Frem til da spiser jeg halvlumpen is i sola med stjernene på bildet over og krøller meg under teppet når kvelden kommer for et alletiders seriemaraton.

Hej då!

Iløpet av de siste årene har det skjedd noe med følelseslivet mitt. Det er som om alle følelsene i kroppen har lagt seg i et komplisert spindelvevnett på utsiden av kroppen. Jeg føler meg mer som en klønete tenåring enn noen som snart fyller 22 år. Jeg har mindre kontroll på dem enn noensinne tidligere, og jeg gråter omtrent like ofte som jeg ler (nesten). Jeg flyr, også kræsjlander jeg hardt, før jeg spretter opp igjen. Jeg får ofte høre at jeg virker trygg på meg selv, det er tilfellet noen ganger, de dagene hvor livet leker. Iløpet av året går det allikevel med utallige minutter, timer og dager til å være usikker, dager hvor det kramper seg i magen over om jeg gjør ting rett, om jeg er hyggelig nok, om folk liker meg. Får jeg en liten indikator på at det jeg gjorde var dumt sprekker jeg fortere enn en vannballong på vei mot asfalt. Jeg bygger meg opp, bare for å falle på ny. De som sa at tenåringsårene var vanskelig, har bare ikke rukket å bli ung voksen. Kjære Belieber på 14, som tror verden går under om Justin ikke vil ha deg. Gled deg, du har litt av et eventyr i vente!

Det har vært så utrolig mange kjekke og trivelige saker som har skjedd siste tiden, så mye at jeg bare har bestemt meg for å henge på og se hva som skjer. Jeg har vært så sinnsykt klar for en sånn etappe i livet mitt nå at jeg nærmest stråler. Selv det å stå opp klokka 06.00 har blitt en fryd, heromdagen da det regnet, satte jeg bare på Karpe Diem sin regnvær på repeat og smilte helt fra Bjølsen til Oslo S. Himla fint liv.

Har hatt en vanvittig slakk, men samtidig full søndag. Jeg har nemlig rukket både loppis, noen episoder new girl, klesvask og en lang frokost. Sluttvurderingen dagen egentlig skulle bli brukt til har uheldigvis blitt utsatt, så nå må jeg skjerpe hodet mitt og bruke kveldstimene fornuftig. 4 dager igjen i praksis og 1 1/2 uke til medikamentprøven. Håper begge deler går min vei og at jeg kan fortsette strak vei videre i studieløpet (med flere eksamener ogsånt). Og feiringer med vin og bra folk etter hver utførte bragd selvfølgelig.

Brøkdeler av livet blir dokumentert med et halvskrapa mobilkamera. Viktige brøkdeler. Det er den første morgensola som treffer vinduet før jeg må springe avgårde til praksis. Det er en lykkelig pike på påskeferie i ekstase over småstein i fjæra og småfregner i fjeset. Det er når man er på Grünerløkka fra sola står opp til den går ned. Det er gjensynsglede med venner over alle slags avstander. Det er mat, masse god mat og de man kan dele det med. Det er søndagsturer. Det er lyden av korker som popper av altfor søte viner. Det er å stå i et rom med kollektiv gåsehud slik som P3s musikkanmelder beskrev Mumford and Sons konserten igår. Det er fint med brøkdeler når man slipper å regne med dem.

Det blir vår ute, isen knaser under føttene og er iferd med å forsvinne. Helgen har vært fantastisk, i praksisperioden har det ikke vært så mye sosialt med folk fra klassen og det var derfor deilig å kunne ha en ordentlig jentekveld med Margit og Marthine igjen. Idag ramlet det en pakke ned i postkassen min; Mona og Ida hadde ordnet kjekkas og mummikalender noe som virkelig lyste opp kvelden. Snart er sola helt nede og jeg er klar for å krype under dyne for å se en episode Greys Anatomy. Imorgen er det ny uke med praksis, kollokviegruppe, førpremiere på "Kyss meg for faen i helvete" og konsert med Mumford and Sons. De fleste dagene er fylt med aktiviteter og jeg nyter det med fulle åndedrag.

I det siste har det rukket å bli litt supper når jeg skal lage mat til meg selv. Med litt grønnsaker tigjengelig og stavmikser kan man egentlig lage suppe utav alt. Siste suppen jeg prøvde meg på var en vri av "Rikshospitalet sin slankesuppe". Det er en myte at hvis du spiser denne suppen i kombinasjon med en spesiell diett skal du gå ned 5 kg på en uke. Siden jeg ikke er på slankekur endret jeg litt på oppskriften og resultatet ble dette.

Grønnsakssuppe

1 boks med hermetiske tomater

1 gul løk opphakket

1 purre opphakket

3 hakkede hvitløksfedd

1 chili

1 grønn paprika

0,7 kg gulrøtter skrellet og kuttet i biter

2 skåldete tomater.

3 buljongterninger (valgfritt hvilken type).

vann til å dekke grønnsakene.

Så skal alt sammen kokes til det er mørt før jeg kjører det sammen med stavmikser og koker opp på ny. Da tilsetter jeg krydder etter smak (cayennepepper, salt, pepper, karri etc.) Før servering kan man også tilsette litt matfløte for å mildne suppen.

Serveres med rømme/creme fraiche og pyntes med basilikumblader om ønskelig. Hvitløksbrød smaker også godt til!

GOD APETITT!

PS) Så lenge du har diverse grønnsaker og krydder kan alt bli suppe. Er helt genialt, spesielt om grønnsakene er i ferd med å gå ut på dato. Jeg fryser det i porsjonsstørrelser i plastpose i fryseren, slik at jeg kun trenger å varme det opp hvis jeg ikke orker å lager mat en dag.

Rødvinslepper, tanker om det å være ung, men allikevel føle seg gammel er det som står i hodet på meg ikveld. Jeg hører på spillelister som bringer frem den søte duften av nostalgi, og venter på at Ole Blund kommer og tar meg med til drømmeland.

Som noen av dere kanskje har lagt merke til har jeg byttet tilbake til denne bloggen. Jeg følte meg aldri helt hjemme på den nye bloggen jeg laget, blommigt.blogg.no ble liksom litt meg.

På samme måte som alle erfaringer i livet gjør oss rikere, følte jeg de gamle innleggene mine skapte en dybde til hvordan jeg er og litt hvorfor. Ikke minst fordi det er så mye fint her. De rørende kommentarene fra Julie og Benedikte i mitt lille rop om hjelp, eller bare det lille hjertet Ida kommenterte når jeg prøvde meg på en litt skjønnlitterær vinkling på smerte.Her ligger også selvuttalt lykke fra glade dager, som da jeg flyttet inn med Guro og Mona, mens vi spiste bøttesvis med marinert hvitløk, sovna klokka 21 og sang nattasang. Det er fra våren, når Trondheim var fint, men jeg allikevel jaget etter Oslo. Det er når jaget etter Oslo gav seg og jeg ville tilbake til Trondheim. Det er ingen bokserie som krever fortsettelse, men jeg har allikevel lyst til å fortelle videre. Jeg vil fortelle om hvordan sykepleiestudiet gir meg funfacts som både er småekle og sykt interessante. Jeg vil fortelle om at uttrykket "det blir bedre" faktisk stemmer, men at noen ganger kollapser selv en som har det bra. Jeg vil fortelle om kjøp av styggfine hatter, og om hvordan han som jobba i kassen på Narvesen sa jeg var søt. Bloggleden går i bølger, så noen bestemt hyppighet på innleggene kan jeg ikke love, men det som blogges, blogges her.

Påskeferien er slutt, men jeg er noen titalls fregner rikere, har en dæsj mer energi og livsmot. Vel tilbake i Oslo er sanden mellom tærne det eneste tegnet på at jeg tidligere idag var på stranden. Hei våren, hei Oslo. Jeg er klar.

Blir aldri helt klok på mine egne følelser. Ny uke, ny muligheter. Vant 50 kroner i skrapelodd igår, så det må jo bringe noe lykke.

Det kjennes ikke lenge siden jeg satt på Gardermoen, håpefull og spent på tiden min i Oslo. Ting ble ikke som jeg hadde forventet. På kort tid skjedde det for mange forandringer i livet mitt, og jeg var ikke umiddelbart klar for å takle disse. Jeg har grått mye, jeg har vandret rastløst frem og tilbake i leiligheten, jeg har lest selvhjelpsbøker og makset telefonregninger mens jeg har prøvd å finne tilbake til meg. Jeg har ikke stort flere svar, men jeg har det bedre. Men jeg er annerledes, kanskje jeg har blitt dypere, mer tankefull og mer klar over ulike følelsesspektere, uansett hva har jeg et behov for å få utløp et sted. Jeg trenger et sted jeg kan være ærlig, være meg selv. Jeg trenger et sted hvor jeg kan skrive ned det dårlige diktet jeg komposerte på bussen, vise frem en tegning jeg har laget eller et bilde jeg har tatt. Jeg trenger et sted jeg kan være meg på de gode, og vonde dagene. Det er ikke 100 % ekte, jeg vet nok om nettvett til ikke å publisere mine innerste tanker uten å sensurere, men jeg har samtidig et såpass stort eksponeringsbehov eller anerkjennelsesbehov at jeg kommer til å dele det viktigste. Jeg vurderte å få en ny blogg, men holder meg til denne. Så nu jävlar, nu kör vi. Så håper jeg at de endringene jeg gjør er til å holde ut for mine 10 faste lesere.

Med fare for å bli "instagramblogger" poster jeg bilder fra seneste uken her. (Har fått meg iPhone og da blir det litt lettvint)

Jeg har vært i Stavanger, gått tur i marken og på stranden med fine folk.



Så kom jeg tilbake til Oslo hvor Marthine og meg utforsket byen på kveldstid med trikketur til Utsikten.

Jeg har lest ferdig "The perks of being a Wallflower". Sær bok med fine formuleringer, endel humor og mye alvor.

Tidligere i dag skinte sola så fint inn og kastet drømmefangerskygge på veggen min.

Utenom dette vandrer jeg i et Oslo som skifter farge og tar "photobooth" bilder av meg selv. Noen ting endrer seg aldri.

Snakkes.

PS) Har nettopp bestilt billetter til Trondheim 19. oktoberhelga, gleder meg massemasse!!

På bussholdeplassene rundt om i Oslo sentrum henger det plakater hvor det står: "Vi liker alle slags folk." Hilsen Oslo kommune. Ettersom jeg ikke har vært helt på bølgelengde med byen har jeg ofte ønsket å smelle til skiltet og fortelle at alle slags folk liker ikke Oslo.

Jeg har lett etter kjærligheten til Oslo i ulike medier. Bøker, blogger, filmer og sanger. Folk tenker og synes mye fint om Oslo. Byen som alle sier er liten, men som for meg allikevel har vært litt stor.

I helgen var jeg i Stavanger. Jeg skulle sette tankene mine i perspektiv, men det som merkelig nok hjalp var å komme tilbake til Oslo. For mens jeg med et litt lettere hjerte ventet i regnet på bussen som skulle frakte meg til leiligheten, smilte jeg oppriktig for første gang på noe som kjennes som en evighet i Oslo. Og når jeg kom til leiligheten så jeg Appelsinpiken, den første Oslofilmen som virkelig traff meg. Og jeg ble litt glad i Oslo jeg og.

I morges våknet jeg med et lettere sinn. Jeg har hatt en fin dag, jeg har fått meg nye gardiner og hatt middagsbesøk av Marthine. Det kommer sikkert til å bli vanskelig igjen, men idag, idag var en fin dag i Oslo, og det trengte jeg.

Har vært på tur med Emily langs Akerselva ikveld. Utrolig hyggelig! og utrolig mange vakre inntrykk som desverre på grunn av mørket ble vanskelige å fange på kameraet. Nå har høstfrosten satt seg i kroppen og jeg gleder meg maks til å krype under dyna.

Natta!

Det er fint med søsterbesøk.

Det begynner forresten å bli høst for de som ikke har merket endringene i været. I den anledning har jeg samlet litt godt å blandet med musikk i en liste som kan tas frem når stillheten blir overdøvende, kveldene lange eller når du vandrer gatelangs både natt og dag. Jeg hører egentlig på den hele tiden. Bare klikk her, så kan dere se om det kan være noe å lytte på fra tid til annen.

Nordmenn er flinke til å spørre om hvordan folk har det. Og vi besvarer som regel i enstavelsesordene bra, fint eller flott. Det er normen, det er det som er sosialt akseptert. Har du det grusomt kan du tillate deg å si "jeg har det greit", men det er så langt det strekker seg.

Jeg har det ikke bra. Jeg går ikke rundt i en miserabel tilværelse uten lyspunkt eller andre holdepunkter, men jeg har det ikke bra. Jeg får riktig mengde med luft, vann og mat. Jeg ler jevnlig. Jeg prøver å være flink student og medmenneske. Jeg begynner å venne meg til Oslo hvor jeg går meg vill med vilje for å oppdage nye steder. Jeg begynner å få faste rutiner, jeg kjenner igjen tiggerne på Oslo S og de jeg tar bussen med. Jeg har gjort leiligheten mer hjemmekoselig med plakater og pledd. Oppi alt dette føler jeg meg allikevel så himla alene. Meg mot verden. På en måte er det subjektiv ensomhet fordi jeg møter andre mennesker stort sett daglig. Den er samtidig reell i den forstand at noen ganger trenger du ikke bare en å være med om kvelden, men du trenger den personen, den som av ulike årsaker bare ikke eksisterer i hverdagen din enten det skyldes avstand av geografisk eller emosjonell karakter.

Utenom ensomhet går jeg konstant rundt med en klump i kroppen, den befinner seg stort sett i magen, men beveger seg opp til halsen hvor den setter igang tårestrømmen tilnærmet daglig. Jeg har enda tilgode å utrede årsaken til klumpen, men min personlige teori er at den er en sammenfatning av alle ting som er vondt i livet; gnagsår, knuste tallerker, vanskelige lekser, dårlig tv-signal etc. Noen ganger kommer tårene av opplagte årsaker som at gutta i "army wifes" blir skada under oppdrag i Afrika. Andre ganger kommer de uten videre, salte og tunge nedover kinnet mitt på kveldsturen eller alene på rommet. Sju bøtter tårer er nok Beatrice. Jeg tror ikke det er normalt. Hvertfall ikke for meg som på den siste måneden har grått mer enn på de siste to årene totalt. Dessuten ser folk veldig rart på deg når du går med iPoden i ørene, og feller tårer på vei til Kiwi for å handle dopapir.

Jeg vet folk har det verre enn meg. Jeg vet at livet er litt som en berg og -dalbane. Jeg vet at det går opp igjen. Jeg måtte bare lette det av brystet mitt, også håper jeg at jeg ikke fremstår som altfor sytete. Jeg hadde bare et behov for å skrive det ned et sted, og siden det er en blogg om livet mitt... vel, sånn ble det bare.

Idag var Tonje og Monica på besøk. Det ble prat, mat og kake. Ordentlig trivsel i 8. etasje, også kom solen innom for å hilse etter en dag full av regn.


Utenom har jeg totalt dilla på "nu kan du få mig så lätt" av Håkan Hellström. Jeg blir helt yr i hele kroppen når han går opp på de lyse tonene. Vet ikke helt hva det er, men det treffer og gjør meg så himla glad og full av energi. Pur lykke. Håkan forever lism. Bare for å sette prikken over fjortistendensene mine.

I helgen var jeg i Trondheim og besøkte gamle trakter. (og fine folk)

Jeg fikk se fotoutstillingen "sju" som ble stilt ut på Fotofagskolen.

Jeg var på kafé med Ragnhild.

Besøkte Benedikte på jobb.

Gikk forbi Båhusgate 24a hvor blomsterpikene fremdeles bodde ifølge skiltet.

Og spiste mat med disse her.

... blant annet. Andre ting inkluderte kortskalle og bollekos på lørdagskvelden og husfest på fredagen. Tur til Ida og min sin "faste" benk og kakao på mormors.

Helgen var nydelig, og det føltes så naturlig å være i Trondheim. Det var som om jeg skulle være der, og det var derfor nesten litt vondt å dra tilbake til Oslo. For selv om jeg har det greit i Oslo, er det ikke hjem enda, og avogtil trenger man et hjem.

Snart har jeg bodd alene i en hel måned, og det har når jeg ser tilbake på det gått overraskende bra. Med god hjelp fra venner og familie, vel og merke. Jeg har lært litt på veien også, blant annet at så lenge jeg holder meg i aktivitet føler jeg meg ikke like alene. Jeg liker best aktiviteter sammen med andre, men har også funnet ting jeg kan gjøre alene. Dette kan være alt fra å danse til Taylor Swift når ingen ser, mate ender, smuglytte på andre sine samtaler på trikken/banen/bussen og gå tur. Jeg har bare gått en ordentlig tur, den var riktignok på 12 km, men det er fordi jeg har sosialisert meg.

Jeg har også funnet ut at det er best å vaske klærne sine på lørdagskvelden, dette av tre årsaker.

1. Det er mange maskiner ledige, så jeg kan velge og vrake.
2. Jeg ser at jeg ikke er den eneste som tilbringer lørdagskvelden på et myntvaskeri alene. (Gjør litt godt)
3. De beste romantiske komediene resulterer i at ei jente treffer drømmeprinsen på et myntvaskeri alene på en lørdagskveld. 

Siden det er litt tiltak å vaske klær, for ikke å snakke om at det koster 20 kr pr. maskin har jeg funnet måter å spare klærne på. I offentligheten kler jeg selvfølgelig på meg, men når jeg vasker opp, lager mat eller annet går jeg liksågreit i bikini på overkroppen. Naboen min går alltid naken, så sånnsett er jeg veldig tekkelig.

Flere lekser om livet kommer, når jeg får levd litt mer. Ikveld skal jeg på kino, og imorgen skal jeg melde meg inn i KRIK i håp om å få enda flere sosialiseringsarenaer, og til helgen drar jeg til Trondheim. Og for å svare på spørsmålet? Ja, jeg er en selskapsyk liten ...

Snakkes!

På torsdag spiste jeg med Kathinka og Marie. Lasagne + is, jordbærsuppe og brownies til dessert. Alle tiders.

Idag var jeg med Kathinka. Vi drakk ismocca på fuglen før vi dro til Aker Brygge for å se jagerfly og fugler.

Siden jeg var ute igår er jeg relativt sliten og bruker kvelden foran tv/dataskjermen og vasker klær på myntvaskeriet. Litt av et liv, kort fortalt.

I helgen var jeg på besøk hos familie i Drammen. Det var så koselig at jeg liksågreit bestemte meg for å bli med mamma og pappa tilbake til Stavanger et par dager. Det hjalp godt på hjemlengselen med litt familie og vennekos. Tur i sørmarka med Ine og Maria, så kom Victoria og jeg fikk oppdatert meg på livet i Stavanger. På tirsdagen før jeg dro hjem fikk jeg truffet både Nuha og Marie.

Nå sitter jeg på hybelen min med en fin stabel bøker, 2200 kroner med kunnskap. Idag har jeg lekt sykepleier på skolen, vært på koselig kafébesøk med Emily, og fylt opp kjøleskapet mitt med mat. Har gitt meg selv nesten totalforbud mot wheetos, så på bakelisten de neste dagene står lunsjmuffins, wrap med hummus og hjemmelagede kjøttboller. Jeg har også ordnet meg tv-kanaler så koser meg med Disney Channel for øyeblikket.

Hybeltilværelsen begynner å normalisere seg, og med et lite dytt hjemmefra kjenner jeg meg klar for ny etappe.

Dette var igårkveld og idag morges. Gjett hva som skjedde?
La oss ta det fra starten for det hele begynte med en melding fra Ida hvor det sto "Vil du bli med til Fredrikstad en tur, å levere bilen og ta toget tilbake? :) <3"

Etter litt råkjøring til Østfold rakk vi ikke toget tilbake, derfor endte det med at Birger, Ida og meg hadde sleepover hos besteforeldrene til Birger i Fredrikstad. Ikke like god stemning hele veien, men jeg takker Knoll og Tott for nok et eventyr, og en del latteranfall. Og som dere ser var stemningen relativt tipp topp da vi ankom Oslo S 05.45 på morgenen idag.

Nå er det litt over to uker til jeg vender snuten mot Trondheim, og på onsdag får jeg besøk av lillesøsteren min. Kan tro det er etterlengtet... (båda två)

Koselig middagsbesøk av Marie.

Speiding etter hip-hopere og falne gangstere med Monica langs Akerselva.

Frokost og utsikt fra leiligheten.

Kafé og festligheter.

Og utflukt til sjømannskolen for å slikke sol. Deretter for å danse i regnet.

Litt innimellom dette har jeg blitt singel noe som har resultert i et tusentalls tårer og dårlig matlyst. Heldigvis har jeg hatt Ida og Birger som støttekontakter som har tørket tårer, klemt litt på meg og passa på at jeg har fått noe næring. Nå er de på vei til Trondheim, og jeg har fadderuke hvor jeg prøver å få venner, men det er ikke helt lett det heller. Alt er ikke greit med andre ord, men jeg gjør et nytt forsøk med båttur i Oslofjorden om 15 minutter.

Snakkes!

Jeg ville dette. Jeg ville til Oslo. Jeg vil fremdeles til Oslo. Jeg repeterer det om og om igjen for meg selv. Ikke fordi jeg tviler, men fordi jeg enda ikke kan si 100% sikkert at det blir bra. Er sykepleien tingen for meg? Jeg vet ikke, jeg prøver, jeg må finne utav det. For første gang føler jeg at jeg gjør noe på egenhånd og det er skummelt. Det er klump-i-magen, jeg-får-ikke-sove-om-natten-skummelt. Jeg tror det blir bra, men jeg vet ikke.

Idag stupte jeg i sjøen, alene. Det var regntunge byger på vei inn mot brygga, men jeg stupte uti det uklare vannet. Jeg hadde ingen anelse om det var grunt eller dypt. Idet jeg traff vannoverflaten ble jeg fylt med en ro. Det var gøy, og jeg lå alene i vannet og lo nærmest krampaktig. Jeg stupte igjen, denne gangen var det trygt.

På tirsdag setter jeg meg på et fly. Jeg gruer meg. Men jeg håper at det blir som stupet, ikke like skummelt ut som det kan se ut til fra land. Jeg håper. Jeg krysser fingrene mine. Jeg sier til andre at "alt ordner seg". Jeg håper at det gjelder for meg også.

Som mange andre nordmenn har jeg lekt trekkfugl denne sommeren. Det er snart en måned siden jeg kom tilbake fra Portugal, men her er en kort oppsummering.

Vi dro først til Estoril, et lite sted utenfor Cascaís, som er et sted 20 minutter fra Lisboa. Der så det slik ut når sola gikk ned. Når vi var her dro vi til Lisboa på dagstur, men det var så varmt at jeg ikke orket å ta bilder der.

Jeg tok derimot bilde her. Det ovenfor er nemlig pappa på Europas vestligste fastlandspunkt. Cabo da Roca.

Derifra kjørte vi bil til Olhao. Her leide vi et hus langt uti ødemarka, det var basseng noe som i den stekende varmen var ganske...

Tipp, topp tommel opp.

Jeg syntes også det var greit. Spesielt da jeg fikk eget rom med blomstrende sengetøy og et vindu hvor den nye parfymen min så ekstremt flatterende ut.

Da vi var her dro vi på utflukt til Huelva hvor Columbus dro ut for å oppdage nytt land. Her hadde de laget tro kopier av skipene, også hadde de en hønsegård. Jeg syntes sistnevnte var vel så fascinerende, men vet ikke om det var varmen som gjorde meg tullerusk.

Vi dro også til Sevilla i Spania. Her var det også godt og varmt. Nei, det var faktisk dødelig varmt, men Jørgen og meg klatra likevel til toppen av katedralen for å se på utsikten. Vel verdt det, men puh. Så da måtte vi instagramme om bragden vår før det bar tilbake til huset, med hagen hvor vi hadde en...

GEKKO!

Bojah!

Jeg drar på hytta, og leker elsker, elsker ikke med livet mitt.

Det er nemlig sånn at avogtil virker det som om jobbing tar kontroll over ferien, og at jeg ikke har tid til det jeg vil.

Så tenker jeg at livet ikke er så verst fordi jeg på vei til jobben går gjennom Kongen sin hage. Og når jeg først kommer på jobb stortrives jeg.

Kongen har forresten fine trær og en allé med hvit parkbenk.



Noen dager etter jobb finner jeg på sprell med Ida. Idag skulle vi egentlig bestige en fjelltopp, men været var litt sånn torden/regn/hagl/torden/regn/sol (også kalt ustabilt). Derfor droppet vi det for sjokolade, bridesmates og cola zero.

#FORDILIVET

Var på gladmaten med Ida idag. Vi så på mennesker, spiste sushi og belgisk vaffel før vi dro ut mot stranden.

Der var det fint med solnedgang og stjerneskudd. Rester fra nyttårsaften kommer nemlig alltid godt med.

Kräm.

Lykke Li. Badekar. Restekake. TV. (Daffedag; fridag)

Fint liv.

Om 3 uker flytter jeg inn her. 17 m2 i 8. etasje på Bjølsen studentby. Jeg har ikke greid å få alle tingene der de skal være, men det meste er skrudd i hop med god hjelp fra pappa og KIm.

Ellers har jeg glemt igjen kameraet mitt i klesskapet i Oslo, så tror det blir temmelig dødt her inne ettersom jeg da ikke har særlig mye å meddele. Nå skal jeg sove, er trøtt og sliten etter en bra helg, og hvis jeg skal komme gjennom de neste ukene som er proppfulle med vakter uten noe særlig med fridager trenger jeg den søvnen som er mulig å få.

Jeg krøller tærne mine, det er kaldt uten sokker her i nord. Heldigvis har jeg et lite atlanterhav av bilder jeg kan redigere og mimre tilbake på. Nå, og når høsten virkelig tar krampa på meg. Har tross alt bare vært på norsk jord i 24 timer.

Blomstene på vidda er formet som klokker og stjerner. Sagnet sier at det er fordi vidda ligger så nær himmelen.

Peder W. Cappelen.